Første lytteinntrykk av CX-A5100
Etter et noe omstendelig testoppsett og justering, har jeg fått sittet å lyttet litt og sammenlignet musikk mot min gamle Yamaha RX-A1020 receiver.
Og det er en jammen meg stor forskjell. Egentlig til min overraskelse fordi jeg bruker samme innebygde forsterker til begge oppsettene. Det er klart at jeg vil forvente at en toppmodell fra 2015 vil danke ut min 3 år gamle midt-på treet receiver. Men en ting jeg var spent på var om jeg ville være i stand med å høre dette med det oppsettet jeg har.
Det første som slår meg med 5100 var åpenheten i lyden og luften den gir. Diskanten er nå tilstede på en måte som åpner opp vokaler og symbaler. Til og med skitne lydmikser, som U2, får frem vokalbildet på en helt annen måte enn før. Rock'n'roll hi-hater som før har vært grumsete, kommer frem på en tydeligere måte. Det interessante med dette er at jeg har måtte jobbe mye med diskanten i receiveren og det er akkurat denne åpenheten jeg har manglet.
Det er ikke utelukkende snakk om respons i diskanten, fordi midregionen oppleves klarere og fyldigere enn på receiveren. B&W-ene mine er ganske hotte i 600-800Hz området, og på receiveren så blir dette i det meste laget. På 5100 er jeg nå i tvil om jeg behøver å gjøre noe i det området i det hele tatt.
Jeg er veldig fasinert over hvor renere lyden er i fra 5100. "Forgrunnsmusikken", altså sangen, skarpslaget, pianoanslaget, er nokså likt. Men det som skjer i mellom er en helt annen verden. Klangen fra skarpen, fylden fra pianoet, smattet på vokalen er så vanvittig mye lengre fremme på 5100. Dette er ofte tonale og lydmessige deler vi lydfolk ofte bruker å høre etter på live, da det er ofte dette som definerer musikken enn selve vokalisten eller gitaristen som brøler i forgrunnen. Jeg velger å tolke at dette henger sammen med "sorthet" (selv om dette er et begrep jeg selv ikke bruker særlig), og forkjellen er slående.
La meg gi noen eksempler på dette: I Michael Jacksons Stranger i Moskow, har jeg alltid trodd at "skarpslaget" i begynnelsen er knusktørt, men det er det ikke! Dette hører jeg ikke på receiveren, men det er helt tydelig på 5100. Regnet i begynnelsen føles veldig ekte, mens på prosessoren oppleves det mer som brus/støy. Jeg sitter her og gjenoppdager musikk jeg kjenner godt og klarer nå å høre ting jeg aldri før har lagt merke med. Separasjonen mellom instrumentene er mye tydeligere.
Det siste jeg vil nevne er lydbildet, altså imagingen. Og den er slående bra fra prosessoren. Jeg føler jeg kastes inn i musikken og at den omslutter meg mye tydeligere. Ofte kan jeg sitte å lure på om senteren eller surroundene spiller. Det er også et stort kvalitetsstempel fordi jeg har skråtak og det roter noe til lydbildet på venstresiden, men til tross for det, er jeg midt i musikken og glemmer helt at det kommer fra to høyttalere.
All inn all, er jeg meget, meget fornøyd med det jeg hører. Jeg kjenner at jeg er svært så entusiastisk. Nesten så gira at jeg ikke klarer å skrive fort nok. For å moderere meg selv, så må jeg si at jeg kjenner godt igjen lydkarakteren i 5100 kontra 1020. Det er Yamahalyd, det er det ikke tvil om. Absolutt sett er de lydforskjellene ikke store. Jeg tror nok man må ha trente ører for å oppfatte en del av forskjellene i lydbildet. Men får den utrente vil man nok oppleve at 5100 gir mye mindre lyttetretthet og at man klarer/ønsker å oppleve mer volum.
Det er for tidlig for meg å si noe negativt. Jeg er for oppslukt av hva jeg har opplevd at jeg er nok litt blind for dem akkurat nå. Det siste jeg ikke har beskrevet enda er dynamikk.
Par låter som er testet:
Boz Scaggs - Thanks to You: Klangen i skapen er magisk og balanserer seg helt fantatisk med luften i diskanten.
Yello - Planet Dada (Flamboyant): Denne har mye pop og smell som går helt opp i toppen. Og her får man en smekk som knepper, litt sånn som man får fra hornladede diskanter (men dog ikke så brutalt). Lydbildet fra 5100 er langt mer kontant, og ikke i nærheten så slitsomt på .
Kari Bremnes - Over en by: Her er luften i diskanten som å ta å kjenne på. Det sammen med med etterklangen i pianoet. Pianoet på denne låten er ganske dominant og fremtredende med begreset lydbredde, så klangen forsvinner lett. Men på prosessoren blir pianoet mer klangfullt og melodiøst. Soloen med blåseinstrumentet kommer også frem uten at den blir veldig skarp på det hardeste.
Dire Straits - Private Investigations: Får et tydeligere liv med prosessoren. Nylongitaren i begynnelen låter ikke bra på receiveren i det hele tatt, mens den låter pent uten å stikke seg på prosessoren. Dynamikken er nydelig, selv med en receiver som forsterker.
Michael Jackson - Stranger in Moskow.
Snarky Puppy - Mr. Montauk
U2 - Discotheque
