Anmeldelse av Metal Gear Solid - The Twin Snakes

Sponsorer:
Takk Takk:  0
Like Like:  0
Viser resultater 1 til 4 av 4
  1. #1
    Intermediate [wcip]Angel sin avatar
    Medlem siden
    Feb 2004
    Poster
    1,180
    Takk & like
    Nevnt
    0 post(er)
    AVtorget feedback
    0
    (0% positive tilbakemeldinger)

    Anmeldelse av Metal Gear Solid - The Twin Snakes

    Da Konamis Hideo Kojima ga ut ”Metal Gear Solid – Tactical Espionage Action” til Playstation i 1998 traff spillet som en granat og sprengte bort all motstand på markedet. Kritikere og fans roste mesterverket opp i skyene og hyllet det som et av de viktigste spillene på 90-tallet på lik linje med Half Life, Resident Evil og Deus Ex. Det disse titlene hadde til felles var at de enten klarte å perfeksjonere en spillgenre eller så klarte de å skape noe nytt som spill-entusiaster aldri hadde opplevd før, og selv om Metal Gear Solid ikke fant opp den genren som i etterkant er blitt kalt ”stealth ’em up”, så klarte det allikevel å kombinere solid gameplay, vakker grafikk, rørende musikk, sterke og dype figurer med en intrikat, ulineær og spennende historie. Metal Gear Solid – The Twin Snakes leverer på samtlige punkter.

    Kort sagt, så spiller man en hemmelig agent i en hemmelig organisasjon som må reise til en øygruppe i Alaska for å redde gisler og eliminere terroristene og deres atombombe. Mer om historie senere.

    Hvorfor lage en remake? .
    Premisset bak denne omgjøringen av det originale snikespillet var å kombinere den solide historien til Metal Gear Solid med neste-generasjons grafikken til Metal Gear Solid 2 – Sons of liberty som kom ut i slangens år, 2001. Slik det alltid er med nostalgiens mangel på presisjon og treffsikkerhet så blir det et annerledes bilde å sette seg ned med Metal Gear Solid – Tactical Espionage Action idag enn man ville antatt. Da spillet kom ut ble det hyllet av mange grunner og grafikken var en av spillets største fordeler, men når man nå setter seg ned seks år etterpå, så ser man at spillet ikke reflekterer de minnene man hadde om spillet. Ansiktene er uttrykksløse, figurene er firkantet og og ikke alle bevegelsene virker like troverdige lenger. Da nyhetene kom at Konami skulle lage en ”oppdatert” versjon av spillet med ny grafikk, lyd, film-sekvenser og stemme-innspillninger, gikk det en bølge av spenning og håp gjennom spillseriens verdens-omspennende fanbase.

    Grafikken MGS1 med MGS2-motor?.
    Vi ble mer eller mindre lovet ”Metal Gear Solid 1 med Metal Gear Solid 2s grafikk”, og til en viss grad så har vi fått det vi ble lovet. De mange ulike figurene i spillet klarer nå å uttrykke en mengde følelser ved sine mangfoldige ansiktsuttrykk. Både personene og bakgrunnene i spillet er veldig detaljerte og ligner nå mer på ekte mennesker enn de gjorde i originalen. Hvis man ser på ID-kortet til en av personene man møter i spillet, så kan man faktisk se at bildet på kortet ligner personen selv. Dessverre så er ikke dette nivået av detaljer funnet på våpnene. Man ser det kanskje ikke like tydelig i begynnelsen, men når man ser en FAMAS-rifle for første gang på nært hold, så er det tydelig at mer arbeid kunne ha blitt gjort for å gjøre disse like bra som de var i Sons of liberty. De er veldig detalj-fattige og firkantet, noe som virker overraskende med tanke på at Gamecubes hardware burde klare å yte bedre. Hvis man ser bort ifra dette så er grafikken i The Twin Snakes veldig god og hjelper mer enn nok til å skape den stemningen spillet oser av. (Hvis du leser andre anmeldelser av dette spillet vil det kommer opp at alle FMV-sekvenser er blitt gjort fullstendig om og er mye stiligere og mer action-preget enn i originalen, og selv om de er ekstremt stilige, så føler jeg allikevel at dette bare er ’eye candy’ og har lite å gjøre med kjernen av spillet, nemlig historien.)

    Lyden

    På den andre siden av stemingsmynten ligger lyden; musikk, lydeffekter samt de samme skuespillerne som lånte sine stemmer til originalen for seks år siden. (Med et par unntak.) Musikken er veldig stemningsfull og går dynamisk over fra en rolig ambient bakgrunnsmelodi til en hektisk, perkussiv versjon hvis man blir sett av vaktene. Lyd-effektene kjenner man godt igjen fra 1998-versjonen og er, alt fra CODEC-ringetonen til det skjebnesvangre SOCOM-skuddet ute i snømarken. Man kunne brukt en hel artikkel på å forklart hvordan lyden får et liv av seg selv i dette spillet, men for å si det kort, så er det på pari med resten av spillet. Det er sjeldent at spill blir preget av gode skuespillerprestasjoner. Veldig ofte blir dette aspektet nedprioritert og det kan føre til noen pinlige øyeblikk for oss spillere. Selv om det ikke er nødvendig å gå så langt tilbake som 1996 og Resident Evil, så er nok dette et av de beste eksemplene vi har på at dårlig oversetting samt dårlige prestasjoner som kan skape noen komiske situasjoner der spillet desperat prøver på det motsatte. Det er derfor man blir lettet, men også imponert over de prestasjonene man hører i The Twin Snakes. Selv om David Hayters versjon av Solid Snake kan bli litt overdrevet til tider, så vil det være flisespikking og studere dette i noe nøyere detalj da hans fremføring er stort sett glimrende. Sammen med andre stemmer klarer han, sammen med forfatterne av disse fantastiske figurene, å skape de dypeste mest sympatiske og varierte figurene i et spill noensinne.

    ”Freak show”
    For det er nemlig her Metal Gear Solid skinner sterkest: personlighetene. Alt fra forhørs- og revolver-eksperten, den vakre skarpskytteren, mester-forklederen til den enorme minigun-bærende kjempen, telekinese-brukeren og den mystiske cyborg-ninjaen skaper en veldig variert samling av skurker man må slåss seg gjennom for å komme til sjefen selv – som bærer samme kodenavn som deg! Det er ikke bare det at hver kamp med disse personene er unik og krever en helt spesiell strategi for å vinne; når man endelig kommer i kamp med disse merkelige skapningene, kjenner man dem såpass godt at man har at man nøler med å drepe dem. Disse figurene er så detaljerte og fargerike at man får en innblikk i deres bakgrunn og oppvekst, deres væremåte, samt grunnene for at de har blitt slik de har blitt. Og når man ser den trenden som går igjen i samtlige av disse personlighetene, nemlig at de er ofre av omstendigheter, så syns man genuint synd på dem. Fiendene man skal drepe virker mer humane og sympatiske enn helten i spillet, som fremstår som en kald, følelsesløs, asosial, mannsjåvinistisk person uten venner, familie eller noen bånd til resten av verden. Men siden dette spillet er dét det er, så viser det seg at hovedpersonen er dynamisk - ikke statisk – og forandrer seg radikalt i løpet av de få timene spillet utspenner seg i.

    Kritikken
    Og dette var den eneste kritikken til originalen, nettopp at spillet var altfor kort. Siden The Twin Snakes er en direkte kopi av spillet fra 1998 så vil det bli utsatt for samme kritikk. Hvis man spiller det for første gang og tar seg god tid gjennom spillet, har det en levetid på syv til åtte timer. Hvis man vet hva man gjøre, hopper over alle film- og samtale-sekvenser så vil man nok klare det på under tre, noe som er skremmende lavt. Heldigvis fins det en del replayability i den forstand at alltid fins ihvertfall to generelle spillemåter: Rambo-inspirert skytefest eller James Bond-preget sniking; to filmserier som Hideo Kojima åpenbart bruker som inspirasjon til Metal Gear Solid. (Se bare på Rambo/Colonel Samuel Trautman- og Solid Snake/Colonel Roy Campbell-forholdet)

    Historien vil jeg ikke gå inn på siden den tar på seg et liv av seg selv tre minutter inn i spillet og kaster spilleren i en berg-og-dalbane av konspirasjoner, såkalte”black projects”, gen-manipulasjon, familiekrangler og kjærlighet. Kritikerne av Sons of liberty som sa at Metal Gear Solid ikke handlet om kjærlighet burde spille originalen (eller The Twin Snakes) før de uttaler seg igjen. En av de mest minneverdige replikkene fra Metal Gear Solid - ”Can love bloom on a battlefield?” - er bare ett av de mange temaene som blir tatt opp og som styrer historien i spillet i tillegg til de ulike personlighetenes meninger og motiver.

    Hvis du har spilt originalen fra 1998 så har du allerede kjøpt The Twin Snakes (og en Gamecube hvis du ikke hadde en fra før) og leser dette for moro skyld, men hvis du er ny til spillet så har du noe å glede deg til. Dette spillet lykkes i å perfeksjonere alle elementene det prøver å kombinere: Historie, personligheter, gameplay, lyd. Det som trekker ned i 2004 er det samme som trakk ned i 1998: Replay-verdien er ikke så astronomisk som f.eks Deus Ex, og lengden på spillet lider. Det er kort, men dypt og glimrende. Metal Gear Solid – The Twin Snakes er poetisk vakkert.

    - Eirik Jakobsen

  2. #2
    Intermediate [wcip]Angel sin avatar
    Medlem siden
    Feb 2004
    Poster
    1,180
    Takk & like
    Nevnt
    0 post(er)
    AVtorget feedback
    0
    (0% positive tilbakemeldinger)
    Now also available at http://www.itavisen.no/lesersiden/vi...innlegg_id=240


    *skamløs selvpromotering*

  3. #3
    Newcomer
    Medlem siden
    Feb 2004
    Poster
    40
    Takk & like
    Nevnt
    0 post(er)
    AVtorget feedback
    0
    (0% positive tilbakemeldinger)
    Twin Snakes = Herlig. Deilig historie. Veldig flott anmeldelse også, passe lang.

  4. #4
    Intermediate [wcip]Angel sin avatar
    Medlem siden
    Feb 2004
    Poster
    1,180
    Takk & like
    Nevnt
    0 post(er)
    AVtorget feedback
    0
    (0% positive tilbakemeldinger)
    Jeg ville (og burde) ha skrevet mye mer, men det står på it-avisen at det må være kort.

    Jeg kunne skrevet *mye* mer enn bare det... og jeg ville jo.

Stikkord for denne tråden

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke svare på innlegg / tråder
  • Du kan ikke laste opp vedlegg
  • Du kan ikke redigere meldingene dine
  •