Mange har ment ymse om ovenfornevnte, noe som vitner om stor interesse for emnet. Derfor er det kanskje plass for nye meninger. Jeg prøver.

Alle vi som har prøvd bi-amping i en eller annen form sitter med såkalte brukererfaringer på området. En klart kompliserende faktor er at forholdene som dette blir utprøvd under varierer fra sted til sted og person til person, det være seg rommets beskaffenhet, type høyttalere, type kabler, type forsterker(e), SPL, lytteposisjon, "øret som hører" osv. Listen kan gjøres enda lenger.

Det overordnede målet med bi-amping må være å tilføre økt kraft til et gitt system. Underliggende faktorer og følgelige positive konsekvenser av denne metode kan bl.a. være uttelling i form av dynamikk, lineæritet, høyttalerkontroll (herunder kontroll på NFB) m.m.

I en hensiktsmessig oppbygd forsterker er dimensjoneringen av strømforsyningen proporsjonal med utgangsspenningen på alle kanaler. I en tradisjonell transistorforsterker lagrer kondensatorene den likerettede drivspenningen fra trafoen. Utgangstransistorene "leverer kreftene" ut til høyttalerne, hvorfra energien omsettes til lyd fra elementene; som trykksvingninger i lufta. Hvis strømforsyningen er underdimensjonert i forhold til oppgaven som den blir prøvet i, blir resultatet dynamiske begrensninger, forvrengning+andre "shortcomings".

Flere og flere surroundforsterkere har nå innebygd sluttforsterkning for 7 kanaler, men det kan i en del tilfeller se ut som om trafoen som skal drive disse ikke har lagt på seg i tilsvarende grad som antall kanaler under lokket. Dette vil selvfølgelig gå utover forsterkerens evne til å på en god måte drive alle kanaler under en lik eller gitt belastning. Virkeligheten er imidlertid noe mer uensartet, siden lik belastning av alle kanaler vel ikke forekommer på noe lydspor. Dekoding av, samt spredning av, omgivelseslydeffekter er jo den primære oppgave for en surroundforsterker, og det er fronthøyttalerne (L,C,R) som blir "utsatt" for den desidert største belastningen.

Siden også flere og flere surroundforsterkere nå kan settes opp i biamp-modus finnes det her en potensiell gevinst med fenomenet bi-amping. (Det er vel allikevel de færreste som har plass/anledning til å nyte et dedikert 7.1-oppsett (eller mer?).) Ulempen med denne løsningen er felles strømforsyning, men det finnes jo positive faktorer også, såsom kortere signalvei, identisk lydsignatur og begrensning av antall "bokser" i stua, for å nevne noen.

Da jeg selv eier bl.a. en Pioneer VSA-AX10 med biamp-mulighet (de ledige forsterkertrinnene til Surround back-kanalene rutes til ekstra forsterkning av frontkanalene), så kan jeg si at jeg med denne forsterkeren har positive erfaringer med metoden. Trafoen i denne forsterkeren veier da også 10 kg, så her finnes det altså "pulver under locket", som legendariske rallyfører Stig Blomqvist ville ha sagt det. En annen løsning finnes i f.eks. Yamahas toppmodell; DSP-Z9. Denne har ikke biamp-mulighet (men trenger vel heller ikke dette?....), men har istedet, i likhet med bl.a. noen andre Yamaha-forsterkere, mulighet til EKTE bi-wiring i og med at både Speaker A og B kan anvendes i parallell NEMLIG OGSÅ I MULTIKANAL. Normalen er at Speaker A+B kun kan anvendes i en stereokonfigurasjon.

Den egentlige gevinsten ved bi-amping kommer ikke nødvendigvis til sin rett først ved høye lydtrykk. Dette kan jo være et tankekors for de som måtte mene at go'lyden og go'følelsen først melder seg når volumregulatoren står på kl. tolv. På dette "tidspunktet", dog avhengig av bl.a. tilsluttede høyttalere, har mange forsterkere allerede passert "middagshøyden" hva angår forvrengning og dynamisk kontroll m.v.


Dette innlegget tar høyde for at forståelsen av uttrykket bi-amping ikke begrenser seg til antall trafoer tilgjengelige i et oppsett. Mange har meninger om dette. Det vil uansett, riktignok systemavhengig, eksistere et potensiale i å prøve ut bi-amping utført av én og samme boks, selv om resultatet kan ha begrenset verdi. Den økonomiske siden av det kan være kostnaden av et ekstra kabelpar til fronthøyttalerne eller også vesentlig dyrere løsninger gjennom pre out på hovedforsterkeren+separat(e) sluttrinn.
Vekta på en forsterker er i stor grad relatert til størrelsen på trafoen, så en høy kg-verdi vil ofte være en viktig indikator for å kunne si noe om utbyttet av bi-amping fra én og samme boks.

For evt. uinnvidde må det tilføyes at bi-amping kun kan brukes på høyttalere med doble (eller triple) terminaler.
Man må for all del også følge anvisningene om tilkobling fra forsterkerens (og evt. høyttalernes) manual. Bl.a. er det EKSTREMT VIKTIG å fjerne forbindelsesplaten mellom HF og LF-terminalene på høyttalerne (på høyttalere med trippelt oppsett gjelder andre retningslinjer).


Det hadde vært fint om andre brukere som er i besittelse av spesielt surr.forsterkere kunne tenke seg å frembringe sine erfaringer med bi-amping.


777