Illustrasjonsfoto: Norskamerikaneren
Hans N. Langseth hadde
et
5,33 meter
langt skjegg da han i 1927 ga opp.



Har i en to års tid gått rundt og fundert på om skjegg og musikalitet har en ukjent sammenheng. I løpet av denne tiden har jeg lovet meg sjøl og truet andre med en tråd om skjegg i et musikkperspektiv. Problemstilling har etter hvert tatt form i en påstand i spørsmåls from:


Hvorfor er musikere med skjegg i besittelse av større musikalske evner enn musikere uten?


For å gi spørsmålet en mer muntlig form gikk jeg for arbeidstittelen: Hvorfor er skjeggete musikere best? For å holde alle rømningsveier åpne, lot jeg være å regne med at skjeggvekst ene og alene er et mannlig fenomen. Et innspill i en annen tråd for en uke siden reiste nemlig spørsmålet: ”Har vi eksempler fra det andre kjønn?”. Et klokt forbehold som kan vise seg å tilby alternative perspektiver, forutsett at tråden får leve.

For å starte denne diskusjonen som jeg regner med vil.., ja, hva vil den egentlig? så må gjerne flere samtidige, men underbygde og helst relevante påstander legges fram. Som trådstarter og førstemann tar jeg derfor springfart med utgangspunkt i noen interessante punkt i to innlegg av asvaberg og mteinum, berørte i en annen tråd, dersom linking ikke strider mot åndsverkslov og opphavsrettighet selvsagt. Her stiller førstnevnte seg tvilende til at Bare Egil Band skal være bedre enn Mark Knopfler. Som forsterkning for tvilen påpeker asvaberg det usannsynlige i at ZZ Top skal være bedre musikere enn gutta i Pink Floyd.

Mja-a hvem vet? Er det skjegg eller musikalske prestasjoner som avgjør. Spørsmålet kunne også stilles: Hvor mye bedre ville Knopfler vært dersom han anla skjegg? Og, hvilket eminente spaceband ville vel ikke Pink Floyd ha vært dersom gutta anla helskjegg?

Det bringer oss fortumlet men interessert over til spørsmål som en undrende mteinum stiller: Har helskjegget til Gary Karr, aka verdens ledende solobassist – fortrinnsvis i orkestersammenheng, sammenheng med hans posisjon som musiker. Den vitebegjærlige og musikkinteresserte mteinum legger også merke til at mange av bassistene i platesamlingen sin, som han til stadighet kjærlig tilfører nye utgivelser, har bart. Og han spør: Har bart relevans i settingen skjegg/musikalitet?

Ja-ha-ha, hva skal man våge å si her da? En diplomatisk og ugjendrivelig kommentar ville jo være at bart er en både nødvendig og god begynnelse. Men stort lenger rekker heller ikke tålmodigheten! BART. ER. IKKE. SKJEGG. En bart kan stå i to, maks tre uker.

Orkesterleder James Last hadde med sitt tjuvlån av utseendet til Bill Wyman vett nok til å beholde veksten rundt hakepartiet. Det hadde også Roger Whittaker. Og det gikk dem vel! De solgte album i bøttevis og fikk ovasjoner og donasjoner i både parketter og hvelv.
Veldig vel gikk det ikke Kjell, vår egen eminente, men beskjedne(?) orkesterleder Karlsen, - og hvorfor ikke? Jo, Kjell ville være seg selv. På ekte gråsteinnorsk vis anla den gode dirigenten plassbakkallskjegg. Han kunne ha sittet med Roger Waters og diskutert verdensturne eller forhandlet kontrakter med verdensbassisten Gary Karr om han bare hadde gjort som Roger og James. Kanskje hadde han kløyvd gråstein og ur og spilt droner som trua Dovres fall om skjegget bare hadde vært på plass.

Riktignok kom det nylig en utgivelse med Grieg i jazzantrekk. God grunn til å anlegge helskjegg skulle Karlsen derfor ha, glad i jazz som han er. Jazz og skjegg er jo to sider av det samme. Veff her til lands, esse.

Dersom den voldsomme interessen for temaet skjegg/musikalitet, som man kan spore tilløp til på Internett i disse dager, finner utløp i en fruktbar diskusjon og fellende sammenheng lar seg påvise, vil tråden ha hatt sin berettigelse. En ny og utvidet musikkforståelse vil kanskje ved det finne fotfeste.

Tenk på dét!