Dybdetest: En engelskmann flyttet inn

Sponsorer:
Takk Takk:  0
Like Like:  0
Viser resultater 1 til 2 av 2
  1. #1
    Moderator Kokken sin avatar
    Medlem siden
    Sep 2004
    Poster
    4,576
    Takk & like
    Nevnt
    0 post(er)
    AVtorget feedback
    0
    (0% positive tilbakemeldinger)

    Dybdetest: En engelskmann flyttet inn



    KEF som høytaler produsent er et gammelt bekjentskap for mange rundt i verden, men desverre ikke alltid like kjent i Norge, noe som distribusjonsapparatet i Norge må ta på sin kappe. Allerede på begynnelsen av 1960 tallet ble firmaet startet i England og KEF er en forkortelse for Kent Engineering & Foundry. Alt fra starten var målet å lage HiEnd audio utstyr og de bemerket seg tidlig med egne design og tidlig utnyttelse av nye materialer. Lydmessig har KEF ofte vært nevnt i samme åndedrag som Bower and Wilkins og Tannoy med tanke på sin "engelske" klang. Her i Norge er det HiFi-klubben som nærmest har hatt et hegemoni på den sounden, men heldigvis er det alltid rom for andre.



    KEF XQ40 er en høyttaler som allerede har fått mye god omtale, både i tidskrifter og blant likesinnede. Selv fikk jeg en hektisk lørdag lyttet på dem i et lokale hvor de ikke fikk utfolde seg, men jeg kunne ane et potensiale. Så da det dukket opp en anledning til å plukke med seg et par hjem var jeg rask på avtrekkeren.

    XQ40 er den største i XQ-serien, skjønt det er større og dyrere serier fra KEF - Reference som er toppserien har enda større saker å vise frem, samt stilstudien Muon. XQ har målgruppe gruppe rettet mot dem som er villig til å betale noe ekstra, men ikke inn i huslånsklassen. Kanskje et trinn for å løfte seg videre oppover i vår endeløse søken etter det perfekte. En grense som til stadig ser ut til å flytte seg og bli mer og mer uoppnåelig for mange. Kan XQ40 bremse oppgraderingssuget?

    [BREAK=Spesifikasjoner]




    Spec fra KEF

    Overordnet
    Design:
    Three-way bass reflex
    Drive Units:
    2x 165mm (6.5in.) LF
    1 x 165mm (6.5in.) Uni-Q with 19mm (0.75in.) aluminium dome HF
    Crossover Frequencies
    400Hz, 2.5kHz
    Sensitivity (2.83V/1m)
    90dB
    Frequency Response (+/-3dB)
    45Hz - 55kHz
    Maximum Output
    112dB
    Nominal Rating
    15~200W
    Impedance
    8 Ohms (min 3.2)
    Weight
    24.3kg (53.5lbs)
    Dimensions (H x W x D)
    1020 x 231 x 302 mm (40.15 x 9.09 x 11.88 in.)
    Finishes
    Birdseye Maple, Khaya Mahogany or Piano Black
    Hvert høyttaler element i detalj:

    Woofer Specifications
    Rated Impedance 8+/-1.6 ohms at 1V 300 Hz
    Sweep Test Sine Wave 5V at 20~20K Hz
    Resonant Frequency (Fo) 40 +/- 10Hz at 1V
    Sensitivity 89+/-2 dB/W/m
    Frequency Response Fo - 8K Hz
    Rated Power Input 50W
    Power Test 50W RMS/Channel
    (The rated power is verified by performing
    power handling test by feeding rated
    output with IEC268-5 for 4 hours)
    Heat Test 60 oC / % R.H. 24 hours
    Humidity Test 40 oC 90~95% R.H. 24 hours
    Main Magnet Ø80 x Ø40x 18mm Ferrite
    Bucking magnet Ø70x Ø32 x 10mm Ferrite
    Voice Coil Bobbin Material kapton
    Cone Material Paper
    Surround Material Rubber
    Mid-range Speaker Specifications
    Rated Impedance 4+/-0.8 ohms at 1V 300 Hz
    Sweep Test Sine Wave 5V at 20~20K Hz
    Resonant Frequency (Fo) 55 +/- 20%Hz at 1V
    Sensitivity 90 +/- 2 dB/W/m
    Frequency Response Fo - 8K Hz
    Rated Power Input 50W
    Power Test 50W RMS/Channel with Q1 Xover
    (The rated power is verified by performing power handling test by feeding rated
    output with IEC268-5 for 4 hours)
    Heat Test 60 oC / % R.H. 24 hours
    Humidity Test 40 oC 90~95% R.H. 24 hours
    Main Magnet Ø80 x Ø40 x 15mm Ferrite
    Bucking Magnet Ø70 x Ø32 x 10mm Ferrite
    Voice Coil Bobbin Material KAPTON
    Cone Material PP Cone
    Surround Material Rubber
    Tweeter Specifications
    Rated Impedance 3 +/- 0.6 ohms at 1V 3K Hz
    Sweep Test Sine Wave 1V at 1K~20K Hz
    Sensitivity 86dB/W/m
    Frequency Response Fo--18K Hz
    Rated Power Input 50W
    Power Test 50W RMS/Channel with Q1 Xover
    (The rated power is verified by performing
    power handling test by feeding rated
    output with IEC268-5 for 4 hours)
    Heat Test 60 oC / % R.H. 24 hours
    Humidity Test 40 oC 90% R.H. 24 hours
    Voice Coil Bobbin Material KAPTON
    Dome Material Aluminum

    [BREAK=Om Uni-Q]


    KEF utviklet i 1988 teknologien som de valgte å kalle Uni-Q. Enkelt forklart så har de plassert en diskant inne i senter av mellomtone elementet i stedet for den waveguiden som vi vanligvis forbinder med et konvensjonelt design på mellomtone. Dette løste de ved å bruke neodyn magnet teknologi i mellomtonen og på den måten friga de plass til diskanten i midten. Hvorfor? Teorien er at med denne løsningen så kommer diskant og mellomtone, lydområdet vi er mest retningsfølsom for, i samme akse og ideelt i samme avstand. Derved skal en være mindre følsom for å miste perspektiv dersom en kommer utenfor det ideelle sweetspot. Dette er i alle fall teorien, så får vi se hva vi kan oppleve i praksis! Uni-Q har hatt noen år på baken og med den varianten som sitter i XQ40 så skal diskanten være bedre enn tidligere modeller. Modellen før XQ40 – XQ5 hadde en «supertweeter» på toppen og denne er ikke blitt med i evolusjonen. Det som derimot er utviklet er en ny waveguide som skal hjelpe til på kontroll av spredningen. Om ikke annet: Det er allerede kommentert at den hjelper på at små fingre ikke treffer diskanten.

    KEF antyder på sine hjemmesider at når en lytter til konvensjonellt høyttalerdesign, da er lyden egentlig ganske ute av fokus, mens med Uni-Q - da blir det krystallklart!

    vs


    Nå skal det bemerkes at det er ikke bare KEF som har plassert sin diskant aksialt inne i et full- eller mellomtone element. Tannoy er naturlig å trekke frem som konkurrent med sin Dual Concentric™ teknologi samt Cabasse med sin SCS - Spatially Coherent System.

    [BREAK=Design og konstruksjon I]


    QX40 kommer i tre finisher: Piano sort, lønn og mahogni. Selv har jeg fått sett mahogni i tillegg til mine piano sorte og de har alltid vært med et levende trevirke med store graderinger og flott lakkerings jobb. Er en glad i å se levende trevirke så er denne flott å se på. Selve frontbaffelen er ikke kjørt i samme finish som resten av kabinettet. Med sin sorte børstede overflate, gir den et litt røffere finish enn kabinettet, men frontplaten blir i sin helhet skjult av stofframmen som festes magnetisk til baffelsens skruefester. De XQ40 som kom til meg var i piano sort, selvfølgelig for meg, noe annet kunne jeg ikke hatt i min batcave. Jeg skulle gjerne sett matt sort som opsjon, om bare som til spesialbestilling. I form er XQ40 litt anderledes enn mange andre i samme prisklasse. Den har ikke noen spesiell sokkel, bunnen er faktisk krummet slik at skruefestene for føttene ikke kommer 90 grader ned mot underlaget, men skrår ut litt fremover og bakover. Jeg skulle gjerne sett hvordan dette hadde påvirket dem som bruker soundcare føtter, om de faktisk hadde passet eller ikke, men hadde dessverre ingen for hånden. Derfor brukte jeg de medfølgende gummiføttene og ikke de spikes som fulgte med. Samme krumning som bunnen finner vi igjen på toppen og da slipper en å uoe seg for om partner i husstanden bruker høyttaleren som pidestall eller nips-stativ. Faktisk er det bare fronten og bakplate som er flat. Sidene krummer også, slik at fronten er betydelig bredere enn ryggen. Totalt sett blir det en avbalansert formgivning, og som ikke glir over i en eksotisk skulptur som andre høyttalere spiller på. I design og bestykning er det B&W's 703 som er den naturlige utfordrer, dvs. var, for Hifi-klubben har ikke lenger 703'en i sortimentet. Totalt sett er XQ40 en høyttaler som desigmessig forsiktig kryper ut av standard firkantet boks uten å gjøre noe stort poeng av det og i mine øyne en designløsning som er litt ekstra. Selve finishen "piano sort" har flere kvalitetsgrader og når jeg setter mye veldig lys mot det sorte, da ser jeg at finishen lener seg mot mørk-mørkgrå i toningen og ikke så sort som når jeg sammenligner andre pianosort-komponenter jeg har. Det er bare når en har noe å måle direkte imot og setter de særs kritiske øyne at en makter å bry seg.



    Termineringene til høyttaler-kablene er plassert i bunn bak og holder to sett med terminaler; en for de to bass-elementene og en for Uni-Q elementet. Dette liker jeg godt i forhold til å ha termineringspanelet midt på ryggen. Høyttaler kabler har en tendens til å komme krypende lange en list nede på gulvnivå, og da passer det godt å ha termineringene i samme høyde. Internt i kabinettet går det kabling til to kretskort for hvert sitt delefilter plassert i hvert sitt kammer. Demontering av fronten viser at KEF verken har brukt eksotiske eller overveldende tykke kablinger internt, i rak motsetning til den eksterne kabelen for å koble sammen termineringene ved single-wire. Dersom en kun bruker single-wire til høyttalerene, da leverer som nevnt KEF med et sett ledninger for å koble sammen polene: Sølvfargede kordeller antyder kobberledere med aluminiumsdekking og utseende antyder ca 4mm^2 (gjetning). Med andre ord avvik fra de vanlige forgullet koblingsplatene som ofte er med. Kablene er ferdig terminert med plugg – ikke banan eller gaffeltype – men pinnetype. Så hvorfor så eksotisk ledning utenpå når kablingen innenfor er tradisjonell? Image is everything! Skal en være litt kritisk, så må det være at disse to jumperene alltids føles å komme i veien nå en driver å fikler på baksiden – men hvor ofte gjør en egentlig det.




    [BREAK=Design og konstruksjon II]

    KEF XQ serie er ikke produsert i England. Det er visstnok bare de dyreste som blir satt sammen i England. XQ'ene er stemplet med Made in China på høyttaler termninalplaten, og som litt oppsporing gir oss elektronikk produsenten GB Electronics i Guangdong. Fabrikken hadde pr 2006 en arbeidstokk på 1400 arbeidere som betjente mer enn KEF. Også Celestion og NAD er nevnt av dem selv sammen med sin egen batterilader portefølge - antakelig den som de fleste av oss har vært borti fra før.



    Høyttalerne er tillitsvekkende tunge til å være så nette i størrelse som dem trass alt er. Størrelsesmessig er de ikke stort større enn mine gamle CDM7SE'er, så de ruver ikke. I en hverdagsstue hvor høyttalerne ikke skal være blikkfang, så er disse lette å sette frem. Fronten er som nevnt ikke MDF, men KEF har benyttet sort, børstet aluminium festet til kabinettets front med 8 maskinskruer. Det er en egen frontvegg i MDF innenfor, nedsenket i forhold til frontens ytter-ramme, men aluminiumsfronten har ikke direkte kontakt med den. Platen legger seg oppå kanten av frontens ytter-ramme. I tillegg er det montert egne pakninger rundt alle åpninger, dog ikke i selve ytterkanten. Pakningene er ment å legge seg rundt høyttaler-elementene og tette der, men jeg er saktens i tvil om de klarer å tette fullstendig da pakningene synes ikke helt kommer i press, ikke at det er helt lett å bedømme. Samme pakning er benyttet rundt bassrefleksportene for å sørge for at det ikke blir falskluft i den retning.



    Som nevnt er høyttaleren innvendig avdelt i to kammer, et øvre og et nedre. Hver av disse kammerene holder på et av de to 6,5» basselement. I øvre kammer er i tillegg Uni-Q elementet montert i egen tett metallhylse hvor ledningenes gjennomføring er plugget med en limaktig substans og kammeret totalt fylt med dempemateriale bak og rundt elementet.. Det er i tillegg avstivere internt i hvert kammer i horisontalplanet, men ingen i vertikalplanet. Ettersom Uni-Q spiser av det øvre kammerets volum, da er inndelingen gjort slik at den platen som skiller de kammerene er flyttet noen cm lenger ned enn ideelt midtpunkt og på den måte kompenseres det for volumforskjellen. Litt mer om det når vi ser på målingene. Noe mer overraskende er det at de bare har valgt å feste hvert høyttalerelement til MDF-fronten med bare 3 skruer hver, og jeg gjetter da på at designet satser på at pakningene i frontplaten skal bidra med å presse elementene litt på plass.



    Inne i kabinettet er det tålig godt avstivninger og demping ut i fra hva KEF opplyser. Og med hvert sitt separate kammer for de to basselementene, så gir dette mulighet til å tune litt med de medfølgende pluggene. Portene, en for hvert kammerene, er litt ukonvensjonelt utformet som en liggende halvmåne, formet for å følge krumningen til elementet over. De er plassert i front og skal i teorien gjøre høyttalerne mer plasseringsvennlige mot bakvegg. Det er ikke til å legge under en stol at høyttalerne er glad i luft rundt seg. I manualene skriver KEF at minimum avstand bakover er 225mm, men dette opplever jeg som litt snaut. Hos meg ble det ca 3 ganger så mye bakover. Sideveis er ikke manualene like rause. Faktisk anbefaler KEF en meter som minimum! Ikke en høyttaler å presse inn i en krok med andre ord.



    KEF har såpass sjeldent lagt ut komplette vedlikeholdstegninger på nettet (krever litt leting) med litt mer utfyllende informasjon enn mange andre produsenter. Faktisk går de så langt at de oppgir tegningene på delefiltrene med verdier for hver komponent og er en viderekommen i konstruksjon av filter: Da kan en selv lodde og tweake. Men for oss andre betyr det at det er relativt overkommelig å få byttet komponenter dersom det blir skade på delefilter.





    KEF oppgir nominell impedans på høyttalerne til 8ohm. Kurven som medfølger KEF's egne servicemanual antyder en noe lavere gjennomsnittlig impedans, med en laveste på rett over 3 ohm ved ca 3000Hz (oppgitt til 3.2 ohm).



    [BREAK=Første lytteinntrykk]

    Følgende testoppsett (elektronikk) er brukt:
    1) "Pure Hifi"
    Logitech reciever -> coax -> Benchmark DAC1 -> XLR -> EC AV250R
    2) I kombianlegg - stereo
    Logitech reciever -> coax -> Benchmark DAC1 -> RCA -> Parasound NC2100 -> RCA -> Overgang RCA/XLR -> EC AV250R
    3) I kombianlegg - Multikanal
    PS3 -> HDMI -> Denon AVR4306 -> PreOut/RCA -> Parasound NC2100 (prosessorinngang) -> RCA -> Overgang RCA/XLR -> EC AV250R
    4) Andre Stereo oppsett
    Logitech reciever -> coax -> Benchmark DAC1 -> RCA -> Denon PMA1060
    Logitech reciever -> coax -> Benchmark DAC1 -> RCA -> T-Amp (oppgradert)
    Logitech reciever -> coax -> Benchmark DAC1 -> RCA -> Denon AVR4306
    I løpet av min tid som AV interessert, da har det vært noen produkter som har gitt meg «Whooa opplevelser». Det var første innkjøp og møte med flerkanal lyd i 1990 (Dolby prologic), det var første gang jeg fikk HD på lerretet med PS3 og BenQ W9000. Men det har også vært noen Whooa med motsatt fortegn, bl.a. første generasjon DVD med lipsync og macroblokking. KEF XQ40 er siste i rekken av Whooa's i hjemmet!

    Som sagt hadde jeg lånt ører til XQ40'er i et elendig rom, så forventningene var lavere enn nysgjerrigheten. Da høytalerne kom innenfor mine dører, hadde de allerede blitt innkjørt og breakdown perioden med innspilling ble ikke en mulighet. Litt synd for testens del, ettersom evolusjonen som en innspillingstid gir, er verd å ha i bakhodet når en drar med seg en ny høyttaler hjem. Men for meg var det en mulighet til å høre hva denne høyttaleren kunne gi fra tone nr 1. For å gi høyttaleren best mulig fersk referanse, så koblet jeg opp B&W'ene i det jeg har definert som «Pure Hifi», minst mulig komponenter og renest mulig linje. Mine B&W CDM7SE var allerede satt opp der jeg erfarer de ga best respons og samme spot ble brukt for XQ'ene i første setting. Jeg satte på en rippet CD (Flac) på squeezebox'en, kjørte første en runde på B&W'ene for å memorere B&W'enes lydprofil og detaljerings-evne. En rask omkobling til XQ'ene og tilbake til sweetspot. "Whooa"!

    Uten tvil så var disse et markant løft i forhold til de nå etterhvert tilårskomne B&W'ene. Det slitne utrykket "å dra bort et slør" ble helt ubrukelig. Det var mer enn som så. Det var en snert og presisjon som gikk utenpå, og et attack i lyd samtidig som detaljrikdommen i både bredde og dybde ikke bare ble beholdt, det gikk utenfor veggenes grenser. Jeg ble sittende å kjøre plate etter plate for å høre tydelig de detaljer poppe frem, detaljer en før hadde ant tilstedeværelsen av og som kom tydelig frem uten å kompromitere totalen i lydbildet. Jeg var tilbøyelig til å nærme meg storflir og ekstase, men hvor lenge var Adam i paradis? I rekken av plater var det Kate Bush som havnet i kø på spillelisten. Fra platen «The Whole Story» er det «Wuthering Heights» som skremmer meg skikkelig. Kate fremstår som et rivjern av en hyledame, men allerede på neste sang, Cloudbusting, så er stemmen tilbake som den skal. SÅ disse to snurret frem og tilbake et par ganger, med konklusjonen at dess høyere volum, dess mer skjærende ble stemmen. Litt overrasket fant jeg frem et knippe andre kvinner jeg har i min samling, deretter for å hive meg over akustisk gitar og etter hvert el-gitar. Alt før å provosere og søke hva diskanten kan gi. Det ble på enkeltplater tydelig at diskanten er noe mer pågående enn mine ideal-preferanser. Lysere, ja, men vi snakker om grenseland til å kalle det skarp, skjønt det er smakssak. B&W'ene mine har alltid vært særdeles behagelig å lytte til, dem er nesten for snille i diskanten og gir aldri noen form for lyttetretthet. Så ettersom jeg var vant med snill lyd, parkerte jeg mine uroer for diskanten og ville gi tiden og tilvenningen en mulighet.


    [BREAK=Mer lytteinntrykk]

    En CD som virkelig ble innertier for XQ40'ene er Michael Bublé med «It's Time». Storbandsmusikken blir gjengitt med den mest naturlige troverdighet og letthet. Blåserene har beholdt sin klang fra instrumentene og XQ40 klarer lett å forsvare det trykket som en blåserekke kan servere deg – midt i fleisen – med et flir! En plate jeg finner frem i ny og ne er Sinéad O'Connor med «The Tiger and The Cobra». Sangen «Troy» er en kraftdemonstasjon av stemmebruk og på mindre kapable høyttalere kan det virke som om mikrofonen går i metning under opptak av sangen. XQ40 formidler stemmen til Sinéad med en innlevelse som ga meg frysninger på ryggen – god gammelfags ståpels! Kristin Asbjørnsen hadde en turne med sine egne tolkninger av afro-amerikanske spirituals og jeg var så heldig å få oppleve henne i en intim kirke med sin lille gruppe artister. På platen «Trying to get home» starter jeg med første sang og hører så tydelig den akustiske atmosfæren fra perkusjonen med tørr hånd mot stramt lær –jeg lukker øynene og er tilbake i kirken.

    En erfaring kom fort. KEF XQ40 er avslørende for alt du gir den, både i form av elektronikk og for kvalitet på innspillinger. Sistnevnte erfarte jeg først med Mark Ribbot Y Los Cubanos Postizos i utgivelsen "The Prosthetic Cubans". Mark Ribbot har agert som gitarist til mang en storhet, ikke minst Tom Waits og den inspirasjonen fra Tom med lek i musikk har han tatt med seg i sine soloutgivelser. Dessverre kunne han også tatt med mer kvalitet i opptakslinjen, for med XQ40 kom det dårlige «signal to noice»-nivået i opptakskjeden veldig tydelig frem. I stille partier legger en godt merke til det evige suset i bakgrunnen, mye mer tydelig enn snillere høyttalere klarer å gjemme bort. Motsetningen på sus kommer fra Sorten Mulds "III" hvor deres lek med akustisk og elektronisk musikk gir oss lyd-snobber et lydbilde med dynamikk, stillhet og alt mellom, i skjønn herjing. XQ40'ene gjengir de digitalt presise lydene fra elektronikken med den nøyaktige presisjon som en vet finnes i de ufeilbar digitalt genererte instrumenter. Det er her at jeg merker at XQ40'ene for så vidt henger med på bassen, men en skulle tro de to 6,5" er i stand til å fysisk levere mer. Med bassplata til Peter Gabriel «So» i spillekø - da blir den fremført en god del mer sivilisert når XQ'ene spiller uten hjelp fra de to 12" sub'ene. Brumlebassen som er såpass dominerende på plata kommer, men det blir litt udefinert, litt tilskriver jeg rommet, men XQ40 har litt begrensninger. På den andre side får jeg høre musikken til Peter i 3D. Ikke bare er artistene og instrumentene foran i dybde, men jeg hører ofte godlyder kilende bak i nakken. Med bass i tankene skal XQ'ene kjøres til veggs med Erykah Badu og første sang på Baduizm, ”Rimshot (intro)”. Å forvente jordskjelv med XQ'ene er å drømme, det er utvilsom mange høyttalere som klarer bass-biffen litt bedre enn XQ'ene. Håpet er heller at snerten i mellombassen skal være overbevisende. Det blir den ikke for meg før jeg plugger begge portene med de medfølgende skumproppene (formet som halvmånen til porten), men da selvsagt litt på bekostning av dypbass. Pluggene strammer opp og bassen blir litt tørrere og mer presis, det gjør at jeg lar dem stå i, min smakssak. Sub'ene får håndtere det som ligger under ytelsesnivået.

    KEF oppgir 112 dB som maks kontinuerlig gjennomsnittlig last, og da har de litt å gi på med, selv om de er siviliserte i design. Selv var jeg «aldri» over 105dB under test, og det var ingen antydninger til kompresjon, kasseresonans, port-støy eller forvrengninger på det nivået.

    Hvordan gikk det med tilvenningen på diskanten over tid? Det er på spøk sagt at en sadist og en masochist må være det perfekte paret, men det er bare tull: Når en masochist vil spørre sadisten, med lengsel i stemmen, "pisk meg!!!", så vil en ekte sadist flire godt og si ertende "neeeeiiii". Heldigvis er ikke XQ40 noen sadistiske høyttalere, for når innspillingene tilsier det, så leverer diskanten noen piskeslag med solid snert og nærmest kirurgisk risper trommehinnene. Man kan litt skremt i begynnelsen, men tilvenning er en rar sak og etter kort tid lærer jeg å sette pris på det attacket som høyttaleren kan gi hvis det ligger til rette for det! Så i stedet for et sadistisk "nei" så får en et kjærlig "ja" hvis en ber om det! Og jeg sier gjerne til XQ'en - Pisk meg!

    Om Uni-Q driveren klarer å levere et bredere sweetspot? Tja, det er store løfter fra KEF og erfaringene er todelte. Ja - det er et litt bredere sweetspot, men hos meg går det ut over bredden i lydbildet. Som nevnt tidligere så vil KEF ha en meter klaring sideveis til nærmeste vegg. I tillegg antyder KEF at en smule ”toe in” er tingen å bruke. Og med disse to kravene på plass er sweetspot blitt bredere, jeg kan skifte sideveis i sofaen uten at jeg føler jeg får de skjevheter i lydbildet som en ellers kan oppleve. Noe nivåforskjell er det ennå, så problematikken er redusert - ikke elimiert! Men som sagt, kjører jeg ”toe in”, så blir lydbildet litt smalere enn det jeg ønsker å oppnå og vet er mulig. Så jeg har stiller mine XQ40 opp uten ”toe in” og der står dem perfekt til mitt egoistiske lille midtpunkt!.


    [BREAK=Testing med litt forskjellig elektronikk]

    T-Amp
    Denne har overrasket meg på andre høyttalere men akilleshælen er selvsagt at den ikke har mye å gi, særlig når en går over til litt høyere volum. CDM7SE'ene er grei last for T-Ampen, og er såpass lettdreve at den klarer å holde liv til hverdags og faktisk litt opp i volum. På XQ'ene faller den gjennom mye raskere, ikke helt uventet, men jeg hadde håpet på å klare mer enn 94dB før den andpusten ga opp ALL bass og fikk meg til å lengte etter Tivoliradioen som suser på badet hver morgen. Selv på moderat volum var den tilnærmet ubrukelig til litt spenstig musikk.

    Denon reciever
    Det er tydelig at Recieveren, Denon AVR4306, er en av de recieverene som i alle fall har nok krefter – på papiret 130W. Man kan ane at den kommer til kort i forhold til de reservene som en varmkjørt EC kan lempe ut, men på ingen måte en dårlig jobb. Sammenlignet så er det først og fremst bassen som blir brumlete i det dypeste, litt udefinert og mangler noe attack. Selv med begge porter tetter blir det litt tendenser mot ullent og det går utover hele lytteintrykket. Reviceren i Pure direct mode gjør trass alt en anstendig jobb men med tanke på den åpenheten som XQ40 kan diske opp, men lydbildet drar seg aldri noe særlig utover bredden på høyttalerne, og da fortjener XQ40 litt bedre. Yello med «La Habanera» har en lastebil som panorerer fra en side til neste. Med recieveren så forsvinner lastebilen ut og bort rett på yttersiden av høyttaleren, mens EC'en drar den ut av rommet og «ut på veien» som jeg bor ved.

    Denon integrert forsterker
    Selv med sine 105W, litt lavere spec enn recieveren, så skal denne fremdeles kunne dra QX'ene på en anstendig måte. For det var jo tydelig at QX'ene vil ha mer enn T-ampen klarte å levere og mellom dem to blir straks et helt annet nivå på ytelsen. Perkusjonen er hardslående i midtbass og bedre definert enn recieveren, men i motsetning til recieveren, ikke så dyp. Mellomtonen er eksemplarisk, og faktisk er diskanten mer behagelig på hardt prøvede sanger. Nå følger dynamikken bra med, helt opp til volum som er atskillig mer enn det hørsels-legene liker at vi leker oss med. Lydbildet blir allikevel, som recieverens, ikke like bredt som det jeg vet bor inne, men det er like mye grunnet klasseforskjellen mellom Benchmarken som pre og den integrertes pre som er i økonomiklassen i forhold.

    Som del av multikanaldrift
    Det er dynamikk nok i disse to kabinettene til at kinolyd blir rivende engasjerende. Kuler og krutt smeller med snert og dynamikk som er eksemplarisk, men bunndraget mangler til tordnende kanonsalver og eksplosjoner, så de bør absolutt ha følge med subwoofere nedover. Et annet moment å ta med i vurderingen dersom disse skal brukes til flerkanalslyd: Pass på at senterkanalen din klarer å henge med! Ikke bare må den henge med i dynamikken, den bør også ha så lik lydprofil som mulig. Multikanal er i dag mer enn bare film: Med Trondheimsolistene's Bluray utgivelse i spilleren merket jeg raskt at en B&W CC6 nærmest ble overkjørt dynamisk. To CC6 på egen effektforsterker hjelper og holder følge, men forskjellen i lydprofil avslører at disse ikke har helt samme gen-pool. Jeg skulle gjerne hatt en runde med XQ50 for å teste potensialet i et Uni-Q oppsett og et bredere sweetspot ved film. Det er her jeg anser teknologiens mulighet når familien setter seg ned i bredden foran filmen og alle nyter godlyden i full frontbredde – ikke bare heldiggrisen i sweetspot.

    En liten tankevekker var det at når Denon’en skulle kjøre en autokalibrering så insisterte den at XQ40'ene ikke var koblet rett med meldingen «Check phase» på frontene med samme tilkoblinger på + og - som B&W'ene. Om dette er bevist design fra KEF eller ikke, tja si det, men meldingen ble ignorert og jeg lot koblingene stå som de var designet for for jeg hadde ikke merket noen avvik i stereo. Saken er notert bak øret for videre oppsjekk en kjedelig dag i neste fimbulvinter.


    [BREAK=Målekurver]


    Screenshots fra RoomEQWizzard: Utført med M-Audio Mobile Pre og Behringer ECM8000 mikrofon. Hver måling har 4 eller 8 sveip pr måling, og hver måling er utført minst tre ganger for å sjekke at måleresultatet er repeterbart. Kurvene er filtrert til 1/6 oktav.

    Merk: Ikke se på alle dip'er og topper som følge av rommets egenskap: De er ikke utført i et perfekt målerom, men derimot et levende lytterom! – Så se heller på forskjellene mellom kurvene for hver måling. JEG har ennå en god jobb å gjøre med å tune mitt rom:

    Frekvensrespons kontra vinkel fra senter

    B&W CDM7SE (til sammenligning)


    KEF XQ40


    B&W og XQ40 (1m) senter offset 0 grader (rød)
    B&W og XQ40 (1m) senter offset 20 grader (blå)
    B&W og XQ40 (1m) senter offset 40 grader (lilla)
    B&W og XQ40 (1m) senter offset 60 grader (lilla)

    B&W'ene har en profil på fall i diskant som er ganske vanlig, og faller lite i området 0-20 grader. Deretter faller de brått mer dess lenger ut en kommer. XQ40'ene fremtvang mange runder med måling på de forskjellige offset'ene, men hver gang ble resultatet det samme. Kurvene ser ut som fulle danske sjømenn på høyfjellsseminar i slalåmbakkene på Geilo. Ja vi får spredning, men den er ikke typisk, og beste konklusjon en kan gjøre er at forskjellen i dB er mindre og jevnere enn B&W'ene.

    Respons CDM7SE vs XQ40


    B&W (gul) og XQ40 (rød) sweetspot – unplugged
    B&W'ene faller av i diskanten i forhold til XQ40'ene og er noe av svaret på hvorfor de er «behagelige» å høre på. Litt overraskende er det at XQ40 faller litt raskere av i bassen og har litt mer uryddig frekvensgange..


    XQ40 - Forskjell med forskjellig plugging av porter


    XQ 40 sweetspot 2 plugg (blå) vs 1 plugg (grønn) vs 0 plugg (rød)
    Bassresponsen endrer seg typisk med de forskjellige pluggingene og med to plugger brukt, da får jeg den jevneste responsen frekvensmessig i bassen, men i tillegg liker jeg gevinsten med at responsen virker thightere idet XQ40 blir en trykkammer-konstruksjon.

    XQ40 - en plugg i hvert kammer

    Dersom kammerene er identiske – da skulle kurvene være identiske. Litt avvik er det, men se ikke bort fra at høydeforskjellen mellom de to kammerene er med på å påvirke måleresultat. For det var ikke mulig å merke forskjell mellom dem med bare lytting!

    Fra XQ40 Service Manual


    Hva KEF oppgir selv: Det som antas å være en måling av XQ40 (nearfield måling) i kontrollert rom , kurven er hentet fra vedlikeholdsmanualen (Service Manual). Det er nesten skremmende å se dip'en på 10kHZ, men den merkes ikke. Men etter dip'en er det en peak mellom 10 og 20kHz før den igjen faller og blir virkelig urolig. Denne peaken er det jeg antar er svaret på hvorfor jeg følte diskanten som litt lys og med tendens til pågående.


    [BREAK=Konklusjon]

    Konklusjon?... eller rettere sagt en personlig mening!



    Med en prislapp på godt over 25.000,- * for et par med høyttalere, da skal en sette krav til ytelse. Og XQ40 leverer varene på det meste som den fødes med. Sammen med en rask subwoofer, da blir det en musikalsk herlig opplevelse som kan gi mange timer med engasjerende innlevelsesr til både musikk og film. Jeg skulle gjerne sett at diskanten var ørlite mer dempet, især når en dra på litt oppover i volum, men det lar seg ordne med litt justering på kontrollene på forforsterkeren. Mangelen på bunndrag er egentlig ikke stort å nevne for dem som allerede har subwoofer med i 2 kanalslyd, men uten subwoofer evner ikke XQ40 å kjellerdypt. I utgangspunkt så treffer XQ40 mest kundegruppen for dem som prioriterer stereo, men faktum er at den går veldig godt inn i filmens verden, og bør treffe veldig bra for oss som vil ha i pose og sekk. Ikke den perfekte høyttaler, men en veldig god tilnærming – for den viktigste egenskapen er at den spiller engasjerende!

    Personlig vil jeg anbefale rask og tålig strømsterk elektronikk som heller mot det varme og som evner å formidle den åpenheten som ligger til rette. På generellt grunnlag så vil jeg alltids anbefale å låne med høyttalere hjem hvis du ønsker å oppleve dem – for veldig mye av opplevelsene på ytelse ligger i rommet. Og mitt rom er ikke direkte representativt!



    The Pros and Cons of XQ40
    +
    Stort og dynamisk lydbilde
    Rask og god snert
    Delig mellomtone, en mester på vokal
    Noe større sweetspot enn konvensjonelle, men ikke så mye som reklamen prøver å vise til
    Stilig design og tiltalende byggekvalitet
    Mulighet for personlig tuning med plugging av porter.

    -
    Mangler presisjon i dypbassen til å klassifisere som en fullverdig allrounder
    Krever sine komponenter for å gi/gjengi potensialet.
    Skrå montasje på føtter kan gi begrensinger på montasje av custom type føtter
    Til multikanal vil en matchende senter være nødvendig for å yte rettferdighet til XQ40, helst vil den nok trivest med XQ50.
    Kommer ikke i matt sort batcave utgave


    * 26.990,- i testperioden, i etterkant steget til 32.990,-

  2. #2
    Moderator Kokken sin avatar
    Medlem siden
    Sep 2004
    Poster
    4,576
    Takk & like
    Nevnt
    0 post(er)
    AVtorget feedback
    0
    (0% positive tilbakemeldinger)

Stikkord for denne tråden

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke svare på innlegg / tråder
  • Du kan ikke laste opp vedlegg
  • Du kan ikke redigere meldingene dine
  •